Siste måsen er på land...

Dennis med kløv, på jakt i Sverige i 2003.

Han var med som "instruktør" på apportkurs for 'nte gang, og noe av det siste han gjorde, var å hente på land måsen som den som skulle apportere den ikke ville hente. Han gjorde det med nesten like stor presisjon og iver som alltid, for dette hadde han gjort mange hundre ganger før, og var som i de fleste andre situasjoner, til å stole 100% på. Hvis ikke det gjaldt katt eller rev, da var han litt mer uregjerlig, som en ekte strihår kanskje skal være. Vi snakker selvfølgelig om strihåret vorstehhund Pimens Dennis, eller bare Dennisen som alle kjente ham som. Tirsdag 13. juni sovnet han stille inn på Dyreklinikken Bergen Vest, etter et 13 år langt og begivenhetsrikt liv. Ble du kjent med Dennis, forsto du fra første stund at dette var en spesiell kar. I sine yngre dager sikkert like fryktet blant hannhunder som Schlytter Pedersen var det på byn. Men i voksen alder var Dennis kjent som en stødig, selvsikker og rolig kar, som ikke trengte å bevise noe. Men du køddet ikkje med han…
Jeg fikk gleden av å bli kjent med Dennis, og jaktet med ham flere ganger, i tillegg til mange flotte og minnerike opplevelser i fjellet og ved apportprøver og treninger.
På jaktprøver hentet han premier på fjell og skog, han var viden kjent i hjortejegermiljøet i Nordfjord når skadeskutt vilt skulle finnes, og på apportprøver var han blant de aller beste. Hans apportegenskaper gjorde at det ble mange artige opplevelser, både når det gjaldt søk etter vilt og gjenstander. På jakt i Sverige i 2003 skjøt jeg en stor røy som gikk i bakken. Flere av hundene ble satt på for å finne fuglen, uten resultat. Til slutt ble arenaen overlatt Dennis og det tok under 2 min. før fuglen var lokalisert, den hadde søkt tilhold i et tørt bekkeleie under bakken. En annen historie er på vinterjakt på Hardangervidden i 2004. Ved hjemreise hadde vi mange brød til overs, som vi dumpet et stykke fra hytten. Hundene var bundet utenfor da vi holdt på rydde hytten, men "gamlingen" fikk lov å gå løs. Det gikk ikke lange tiden før han dukket opp med et brød i kjeften. Jeg tok det fra ham, og la det tilbake der det kom fra. 10 min. senere kom ham med et nytt brød, og jeg tok fra ham det og. Han la hodet på skakke og så nøye på meg med sitt spesielle blikk og bestemte seg sikkert der og da, for å at dette skulle jeg få angre. Og det var akkurat det som skjedde, han overså meg fullstendig i en måned etterpå. Ellers pleide han og hilse og slikke meg godt i trynet når vi møttes.
Men Dennis var sånn - sånn som ingen andre. Når du snakket til ham, så han på deg på en måte som mer enn antydet at han forsto godt hva du mente.

Dennis jakter nå på de evige jaktmarker, og for alle oss som ble kjent med ham vil minnene leve lenge og historiene om ham er mange og vil bli fortalt lenge…

Trond